"Ja takk begge deler" -går det an?

“When Rabbit said, `Honey or condensed milk
with your bread?' he was so excited that he said, "Both,"
and then, so as not to seem greedy, he added,
`But don't bother about the bread, please.'” 

(A.A. Milne)

Ettersom BLW brer om seg, selv her i kalde og trauste Norge (det må sies at metoden egner seg bedre når barna kan spise i bar overkropp året rundt, det går ikke i vårt antikke hus iallfall), ser jeg mer og mer i nettfora etc. at folk stiller spørsmål som tyder på at de begynte med pure eller grøt i 4-mnd.-alder, og nå lurer på å bytte.

Noen vil bytte fordi pure har vist seg å være vanskelig å få i barnet, andre har hørt om BLW og synes det virker lurt i seg selv.

Eller folk starter rett og slett opp med en intensjon om å gi litt mat på skje, og litt holdemat.  Da sier de gjerne "vi gjør litt av begge deler".  Hvorpå hardcore-BLW-gjengen føler en sterk trang til å si at det gjør de virkelig ikke.  Det å gi mat på skje, og noe å gnage på i tillegg, er ikke det samme.  Eller er det det?

Jeg har tenkt lenge og hardt over dette, og kommet frem til at det er definitivt en positiv ting å gi ungen på 6 mnd noe de kan gnage på selv til tider, selv om det ikke er hver gang mat presenteres.

Men:  Det er ikke BLW.  Sånn som jeg ser det, går det ikke an å gi grøt hver morgen og kveld, og så si at man gjør BLW fordi man lar barnet spise sin egen lunsj og middag.

Det har med å gjøre hva man mener med "weaning" eller avvenning / tilvenning.  Og hva man mener med barnestyrt.

Hvis man gir mat til en fire måneder gammel baby, er det ganske innlysende for meg at det ikke kan være barnestyrt.  Det er svært sjelden at så unge barn kan tygge selv, og de dytter ofte maten ut med tunga, pga. thrust-refleksen og fordi de ennå er innstilt på å melke et bryst med den.

Om man venter til seks måneder og så begynner med skjemating, er barnet i større grad klart for fast føde, og kan kontrollere den bedre i munnen. 

Allikevel.  For meg er selve grunntanken med BLW at barnet selv tar til seg maten på den måten det har evnen til på et visst utviklingsstadie. I tillegg bestemmer barnet hvor mye mat det vil spise, og hvor mye melk det vil drikke.  Dette vil trappes opp gradvis i barnets tempo, fordi barnets motivasjon for, og evne til, å få i seg fast føde må trenes opp gradvis.

Om man gir en porsjon grøt morgen og kveld, eller andre former most mat, tror jeg det er nesten umulig ikke å forskyve den prosessen.

Barnet vil kunne suge i seg mat fra skje raskere enn det ville lære seg å føre til munnen og tygge tilsvarende mengde mat selv.  Fordi maten kommer "gratis", er det lettere å spise mer enn man ville gjort om hver brokkolibit tok en halvtime -metthetsfølelsen kommer jo ofte ikke sigende før etter en stund.

I følge min oppfatning av BLW, er det ikke noe poeng i seg selv å få i barnet mest mulig fast føde.  Mange som "gjør begge deler" vil si at de gjør det "fordi barnet er sultent og vil det selv / blir frustrert av ikke å få i seg maten fort nok", eller "for da sover de bedre om natten", eller "for å vite at de iallfall får i seg noe".

I mange tilfeller ser det iallfall ut til å dreie seg om å ønske å ha noe kontroll over hva den lille spiser, noe som er forståelig nok.  Men jeg vet at vårt barn drakk all melken hun trengte i seks måneder, og da stoler jeg på at hun kan bestemme selv hva hun trenger å spise nå også, gitt et utvalg sunn og variert mat. Og Grandiosa.  Alle nordmenn trenger det.

Det mange ser ut til å glemme når de bekymrer seg over at barnet "ikke får i seg nok mat", er at barn som ikke spiser fast føde, får i seg noe likevel:  Melk.  Melk er mer kaloritett enn mange andre matsorter, mer næringsmessig tilpasset unge babyer, og når det kommer til morsmelk, mer lettfordøyelig for en liten mage.  Brystbarn blir mye sjeldnere forstoppede.  Og slapp av, jernlageret går ikke pling tomt den dagen barnet fyller et halvt år. 

Jeg tipper at fordelene ved morsmelk også hjelper ved sakte innføring av fast føde:  Kroppen blir vant til mat i et langsommere tempo, og har drahjelp av morsmelks-enzymene til å bryte ned det som spises, om det ammes ikke så lenge før maten.

Jeg sier ikke at det er galt eller verre å gi grøt enn å gjøre BLW.  Men når man gir et helt måltid på skje og i svært lettspiselig form hver dag, så mener jeg at man tar mer av styringen over prosessen enn om man plonker en skive med ost eller et utvalg grønnsakstenger foran ungen. 

Kontroll-hos-barnet-aspektet ved BLW reflekteres også i språket man bruker rundt mat og barn:  Man "gir" ikke mat i BLW, man "tilbyr".  Barnet "prøver" mer en det
"får".

Som jeg understreket i går:  Ingen grunn til å ha dårlig samvittighet om du velger å beholde styringen i større grad.  Noen mødre skriver ned hvor mye melk babyen drikker i hver flaske, hver dag, og ikke bare fordi helsesøster har sagt det, men kanskje fordi det gir dem en følelse av orden i et tilsynelatende kaos.  Hvis du er en av dem, er det potensielt meget ubehagelig å ikke ane hvor mye mat som er i babyen, vs. *på* babyen, etter middag.  BLW er rett for de fleste barn, men ikke for alle foreldre.

Derfor syns jeg det er en helt kosher avgjørelse å gi noen måltid i lettinntakelig form, og andre måltid for å lære eller leke med.  Kanskje det ikke er "ekte" BLW, men det er likevel ingenting i veien for at du og den lille allikevel få oppleve både kiwi-hatter og skinke-skjegg før barnet er gammelt nok til å reise seg opp på egen hånd.

Etiketter: ,